Kunst og kultur

Figur: Fortellingen om torskekongens magiske kraft og virke levde i århundrer blant norske og canadiske fiskere.

Bildet viser en fargelagt tegning av torskekongen utført av den lærde embetsmannen Hans Hansen Lilienskiold (1650–1703). Han var også en betydelig historisk forsker og forfatter med stor interesse for folkelivet i nord. Gjennom stillingen som amtsmann i Finnmark kjente han godt til torskefisket i Nord-Norge. Bildet befinner seg i Finnmark fylkesbibliotek. (Foto Evy Bakke)

Særtrekket som skiller torskekongen ut fra vanlig torsk, er en underlig hodeform, en deformering av kraniet som kan tolkes som en slags krone. Den svømmer alltid sammen med den normale torsken i de store nordøstatlantiske stimene. Deformasjonene forekommer svært sjelden, kanskje bare hos én av en million torsk, men hvert år fanges det likevel et fåtall torskekonger, noe som har pågått i mange århundrer.

Hodeformen er så spesiell og karakteristisk at fiskeren straks legger merke til den når fangsten hales om bord. Bortsett misdannelsen ser den ellers ut som en vanlig torsk. Men ifølge myten var det ingen vanlig torsk, bare med et misdannet hode. Kongetorsken hadde tvert imot spesielle krefter, og det var derfor forbundet med noe positivt å fange en slik fisk.

Myten gikk ut på at torskekongen ledet store stimer av skrei til gyteplassene og brakte hell med seg til fiskeren som fanget den. Stimen ville da samle seg der fiskekongen var gått på kroken, og gi den heldige fiskeren rikt fiske og velstand.

Dersom en fisker klarte å fange syv torskekonger, ville han få god fiskelykke gjennom hele resten av livet.[1] - [2]                  

Figur: En virkelig torskekonge med den typiske «kronen».

Fiskens «krone» skyldes en misdannelse av torskekraniet. Ifølge myten ville det alltid bety hell og rikelig fiske for fiskeren som fikk en torskekonge på kroken.  (Foto Arne Søbø, NRK)

Hva sier forskeren?

En nøktern forsker ser nok litt annerledes på det og beskriver «kronen» som en uønsket misdannelse – uten fnugg av iboende mytiske krefter! Eller med hans egne ord.

«En deformasjon av skjelettet er en uønsket abnormitet både i naturen og kulturen. I kulturen som for eksempel i fiskeoppdrett kan slike misdannelser forårsake redusert vekst i bestanden, gi lavere kilopriser og dårligere dyrevelferd, dessuten skade bedriftens omdømme.

Denne type deformasjoner forekommer sjeldnere i naturen, antagelig på grunn av sterkere konkurranse mellom individene. Misdannelsen påvirker pannepartiet slik at det blir kortere enn underkjeven og ser derfor ut som en krone. En slik deformert fisk kalles derfor kongetorsk i Norge. Jeffries Wyman fortalte Charles Darwin i 1860 om denne fenotypen hos enkelte torskeindivider, han hadde selv sett en slik torsk hos noen lokale fiskere i Labrador. Darwin referer til informasjonen fra Wyman om «bulldogtorsken» i boken «The Variation of Animals and Plants under Domestification» (Variasjoner hos dyr som temmes og odling av kulturplanter) (Fjelldal, P.G. 2015).  

Figur: En tørket torskekonge som lykkebringer – hengt opp i en ullsnor.

Torskekongen ble alltid tørket med hodet på. Handelsmennene i Bergen kjøpte dem gjerne og hengte dem under taket i husene eller kontorene sine. De brakte hell med seg og kunne også forutsi været. Torskekongen henger fortsatt i mange naust og fiskeboder i Lofoten og i det hanseatiske museum i Bergen.  (Foto Hanseatiske museum, Bergen)

Tørking av torskekongen – lykkebringeren

Når en torskekonge ble fanget i gamle dager, fikk den beholde hodet. Den ble også tørket med hodet opp. Deretter ble den sendt til Bergen hvor handelsmannen som kjøpte den, hengte den opp i en ullsnor under taket på kontoret sitt. Da ville den bringe hell med seg til eieren samtidig som den også kunne forutsi været. Ved lavtrykk dreide fisken gjerne hodet mot vindretningen.

Torskekongene blir den dag i dag tørket med hodet på og hengt opp i naustene rundt om i Lofoten og Nord-Norge. Men troen på den gamle myten er nok ikke like sterk som før.

Torskekongen var ikke den eneste kongen i fiskeriket. Mange store eller uvanlige fisker kunne også være konge dersom de ble observert eller fanget sammen med større stimer av annen fisk. Det var opp til fiskerne å gi dem kongenavnet, noen ganger brukte de heller betegnelsen styrja eller størje. I de nordiske landene ble størje-navnet gjerne brukt om enkelte spesielt store fisker som fiskerne trodde ledet eller beskyttet fiskestimene som i perioder dukket opp langs kysten.

Makrellstørje er et godt eksempel på en stor «styrja-fisk» som ifølge tradisjonen ledet makrellstimene på vandringene deres. Laksestørjen (Lampris guttatus) er en annen fisk med styrja- eller kongestatus. Den er en art i gruppen båndfisker og regnes som en god matfisk. Den er også litt av en rugg. De største eksemplarene blir opptil to meter lange og kan i sjeldne tilfeller veie hele 200 kg. I Norge er den en årviss gjest som noen ganger våger seg helt opp til Troms og Finnmark.

Den kjente presten og topografiske forfatteren Peder Claussøn Friis (1545–1614) har med datidens øyne beskrevet laksestørjen. For ham var det ingen tvil om at den hadde svært viktige oppgaver knyttet til laksens vandringer.

«Laxe-størjen fører Laxen her till landet om Vaaren, oc her-fra igien om Høsten oc verjer dem for Sæle oc anden Fisk som vil giøre dem Schade»[3]

Laxe-kongen eller Størjen gaar ikke gierne ind i Fiorden, men holder seg uden-forre, oc blifer derfor shielden fangen.»[4]

Sildekongen er en enormt stor og sjelden fisk med det latinske navnet Regalecus glesne. Den er også en fiskeart i gruppen båndfisker. Den har en langstrakt kropp som minner om en kjempeål og kan bli over åtte meter lang og veie opptil 270 kilo. I folketroen er den noen ganger blitt oppfattet som en sjøorm. Rett bak hodet sitter 10–15 lange finnestråler med kjøttfulle fliker ytterst. Finnestrålene kan nok med litt fantasi minne om en krone.

Sildekongen lever for det meste på store dyp, opptil 1000 meter. Men noen ganger kommer den opp til overflaten og blir da ofte observert i nærheten av sildestimene. Sammen med den «kongelige kronen» og dens imponerende størrelse var det ikke vanskelig å forestille seg at den var konge over silden.

I Skandinavia har vi flere forskjellige fiskekonger knyttet til de regionale fiskestammene. Stor lange ble kalt for kungsål eller ålkung i Sverige. Hestemakrell ble kalt for makrellkonge i Båhuslen, mens rød knurr som er den største av arten, ble kalt for knurrkonge i Norge. Det er også enkelte kongefisker i ferskvann, og det finnes flere andre varianter av kongefisker knyttet til sild og makrell.

Ekstra stor sild eller sild med farget hode ble enkelte steder i Danmark og Sverige betegnet som sildekonger. En slik sildekonge (sillkung) kunne være en stor rødhodet sild som ledet stimen.

I vårt land har også andre fiskeslag gjennom historien fått sine «konger». Det dreier seg alltid om spesielt store fisker som dukker opp blant stimer av andre og mindre arter. I ulike deler av landet finner vi både seiekonger, hysekonger og brosmekonger. De store havålene kalles også kongeåler, sikker på grunn av størrelsen sammenlignet med andre ålearter. En godt utvokst havål kan bli tre meter lang og veie opptil 30 kg.

Kongebenevnelsen er ikke begrenset til fiskeriket, men knyttes også til pattedyr, fugler, reptiler og insekter. I en bikube er dronningen midtpunktet som bifolkets liv er helt avhengig av. Den er også mye større enn de øvrige biene. Kongeørnen er kjent som den kanskje mest storslåtte norske ørnen (til tross for at havørnen er større). Og den mektige hannløven regnes i de fleste kulturer som dyrenes konge. Betegnelsen skogens konge kan gjelde både elgen og bjørnen. 

Kongetorsken har fått sin «kongeverdighet» takket være en misdannelse av kraniet og ikke fordi den ellers er større eller annerledes bygd enn vanlig torsk. Når vi kaller den typiske «kongekronen» en deformasjon, sier vi, som forskeren påpeker, at det dreier seg om noe negativt, en skavank eller et lyte. En uheldig mutasjon vil vel de fleste si. Men det er likevel noe rart med denne mutasjonen.

Normale mutasjoner er gjerne noe som plutselig opptrer hos ett eksemplar av en art som et tydelig biologisk avvik, og som deretter forsvinner igjen dersom det gjør individet, eventuelt individets etterkommere mindre livsdyktig i kampen for tilværelsen. Dersom imidlertid mutasjonen eller avviket gir individet biologiske fordeler, for eksempel gjøre det dyktigere i jakten på føde, vil det etter hvert bre seg utover i arten og fortrenge individene uten denne fordelaktige endringen. Det er klassisk evolusjonsteori. Men torskekongens underlige skalleform synes ikke å gjøre den hverken mer eller mindre livsdyktig enn «normal» torsk. 

Det spesielle med kongetorsken er at den deformerte hodeformen opptrer igjen og igjen uten større endringer gjennom mange århundrer. Det første bilde av en torskekonge fra 1600-tallet er ganske likt torskekongene som dagens fiskere får på kroken.

At «kongekronen» holder seg uendret over lange tidsrom, tyder på at «skavanken» er en dypere genetisk forandring som har skapt en riktignok svært sjelden, men likevel stabil variant av den østatlantiske torskestammen som videreføres genetisk fra generasjon til generasjon. Den svømmer med i de store stimene og gyter sin melke med dette spesielle arvestoffet sammen med de andre torskene på de felles gyteområdene. Det befrukter så et lite antall rogn (eller omvendt), nok til at varianten kan fortsette i nye generasjoner uten ytre endringer av skalleformen. Kongetorsken synes hverken å forsvinne eller øke i antall. Den genetiske endringen virker altså å være svært stabil. Det er ellers vanskelig å forklare at den deformerte skallen har holdet seg uforandret i godt over 400 år.

At den nøkterne forskeren ikke ser «fnugg av mytiske krefter i en slik «skavank», er forståelig, Mytiske krefter har ingen plass i den moderne naturvitenskapen. At fiskeren, uberørt av vitenskapelig tenkning, legger noe annet i «skavanken», er også forståelig. Han føler at det er noe spesielt med denne fisken som liksom ikke vil forsvinne, men som dukker opp år etter år, så langt tilbake som noen kan huske. Han støtter i tillegg oppfatningen av torskekongens spesielle krefter på konkrete erfaringen, for eksempel at en tørket og opphengt kongetorsk kan forutsi været. Så hvorfor kan den ikke også være lykkebringer for fiskeren som får den på kroken? Også her kunne han sikkert støtte seg ulike fortellinger som levde i lokalmiljøet om fiskere som plutselig fikk uvanlig fiskelykke etter å ha halt en kongetorsk ombord. Men dette er et område forskeren ikke har tilgang til – og som han/hun derfor må avvise som ren «overtro».

Forestillingen om kongetorskens spesielle stilling er i virkeligheten del av en rik folkelig tradisjon og oppfatning av at bestemte dyr og ikke minst fisker står i en særstilling og har en viktigere rolle enn andre arter. Men kongetorsken er den eneste som får sin verdighet gjennom en fysiologisk omdannelse eller «skavank». Det er ellers gjerne dyr eller fisker med uvanlige kroppsstørrelser eller krefter som får kongebenevnelsen.

Folklorist Richard Riegler har vist at oppfatningen av visse dyrearter som konger over andre er utbredt, ikke bare i nordeuropeiske folketradisjoner, men over hele verden. Det henger antagelig sammen med at den hierarkiske samfunnsformen og sosiale klasseinndelingen som er typisk for menneskelige samfunn, også speiler seg hos mange dyregrupper, for eksempel i maursamfunn eller hos bifolk, men også hos andre dyrearter som lever i større grupper, blant annet ulver, elefanter og løver, der det er en tydelig klasseinndeling med den sterkeste hannen som hersker over gruppen.

Ved å benevne ulike fisker som «konger» har fiskeren utvider dette området til også å gjelde i fiskeriket. Forskjellen fra dyreriket er riktignok at fiskekongenes drivkrefter ikke er trangen til å herske over og pare seg med stammens hunndyr, men å lede og beskytter fiskestimene. Den folkelige kystkulturen har derfor gjennom tidene også klassifisert det maritime miljøet etter mønster av hierarkiformene en kjente både fra menneskenes og dyrenes verden.[5]

Kongetorsken er et godt eksempel på en slik folkelig klassifisering og hyllest av kanskje den mest verdifulle fisken i Norge.

De kunsteriske skulpturelle utrykk knyttet til Kongetorsken synes å vokse i omfang og geografi.